Jeg har prøvd ut gummitempera i noen små bilder. Egentlig er denne utprøvingen selvsagt et påskudd for å arbeide fritt. Man må lure seg selv. Jeg synes gummitempera gir et friskt, akvarellaktig uttrykk, sammen med en blank overflate. Det er en av mange måter å bruke pulverpigmenter i maleri: gummi arabicum løses opp i vann. Oppløsningen varmes opp og det røres inn linolje. dette malemiddelet kan blandes med pigment og vann, og males på preparert plate eller papir.
Sirkel er et tidsskrift om materialer og kunstteknikker. Det blir utgitt av KEM, Kunstnernes Eget Materialutsalg. Jeg synes det er et nyttig blad, og tror det kommer til å bli mer og mer interesse for gamle og nye teknikker framover. Derfor har jeg begynt å skrive artikler til bladet. Og på den måten får jeg jo også snakke med engasjerte og kunnskapsrike folk!
Storartet, tenker jeg, her jeg sitter litt smaløyd utpå kvelden etter en lang, foroverbøyd dag. Første gangen jeg skulle lage nettside, trodde jeg at jeg måtte lære kode, og skrive ting som ahref og //. Husker ingenting, noen syntes det var kult, men det var bare forvirrende. Senere var det nettsideprogrammet med alle de uforståelige tabellene inni hverandre som utløste ras av forskjøvete avsnitt hvis man ikke passet på.
Så jeg har hatt en helt ubevegelig nettside under mottoet: "er det sånn noenlunde, ikke rør det!" I mange år.
Så kom Camilla, vår nyhets- og medieguru og fortalte at det nå fantes nettbaserte tjenester med moduler og maler. Så nå skulle det liksom være enkelt? Det var det.
Her er altså min nye nettside, som lar seg forandre uten at man har glemt alt siden sist. Og med blog!
Jeg slenger på et bilde også.
Å trykke silketrykk har vært en av de planene som ble skjøvet utover mens tiden har gått, slik at jeg oppdager at jeg har snakket om det i årevis. Pinlig å erkjenne slikt. Jeg liker å variere motiver ad absurdum, jeg liker å se hvordan lag med farge oppfører seg, jeg liker å produsere store mengder av noe, og jeg er metodisk, så hvorfor har jeg ikke bare gjort det før? Vel, delvis fordi man kan stå i ventekø i årevis på Norske Grafikere uten at noe skjer, og delvis fordi det ikke er hvorsomhelst du kan stå med en høytrykkspyler og rense et par kvadratmeter ramme. Og hvor finner du plass til det flate bordet med hull og påmontert støvsuger, og det lystette rommet til fotoemulosjonen, og vakuumboksen med ultrafiolett lys....
Men det er her Fellesverkstedet kommer inn. Dette utrolige initiativet av fiksere og gjørere! I et rufsete lokale bak moskeen i Urtegata, i rom delt opp med plast som vinterisolasjon, og med kreative ad hoc- løsninger over alt. Men de kan tilby treberarbeidingsutstyr, CNC - fres, 3D-printer, boktrykkeri (med en Heidelberg-Winge!), og altså et silketrykk-verksted.
Jeg deltok på et kurs der i vår med Linn Horntvedt, sammen med folk som ville lære å trykke på ski og skateboard. Selv ville jeg bare legge mange lag med farger og strukturer oppå hverandre og se hva som skjedde. Og i forrige uke skrev Linn og sa at jeg kunne leie en og en halv dag. Bare å trå til!
Jeg laget et serigrafiprosjekt med et roterbart motiv, slik at jeg kan trykke alt med en ramme, og prøve ut fire farger, noen transparente, noen dekkende, i alle tenkelige rekkefølger! Trenger jeg nevne at jeg har hatt en herlig dag? Og i morgen kommer jeg med mer papir og fortsetter i 5 timer til!
Workshopen på Oslo Open krevde en eller annen type brett hvor folk kunne tegne med moduler. Men jeg ville prøve og se hvordan folk grep det an, så det var bare å lage det. Det viste seg å være litt av en jobb å slå 400 små stift inn i en plate med lik avstand. Men med en raskt konstruert jigg gikk det fint. Skal du lage noe plundrete, lag en jigg! Særlig hvis du har dårlig tid. Bare et råd.
Mensomalltinger, modultegnemaskinen sto ferdig, og ble flittig brukt. Enkelte ville ikke gå hjem, men ble stående og flytte brikker i timevis. Mønsteret forandret seg uopphørlig. Tanken bak det hele var egentlig 2 tanker:
1: mikroorganismer og andre av oss lager mønstre på grunn av måten de lever og dør på. Hvis jeg setter opp noen regler, og følger dem, vil det vokse fram en tegning på samme måte som form oppstår ellers i naturen?
2: hjernen vår er slik at vi gjenkjenner mønstre, faktisk kunne man si at bevisstheten er et eneste stort mønster? Som Steven Pinker sa da han ble bedt om å uttrykke seg kort: "brain waves fire in patterns". Kan jeg da lage et spill eller lignende som lar folk slippe ut noen av mønstrene de har inne i hodene?
I dag prøvde jeg brettet selv. Hvis det lages med magneter isteden for alle de små stiftene, blir det morsomt. Og hva med noen regler? Hva kan dette bli til?
I dag tester jeg nettbrettet på croquis på Arkitektenes hus. Kan ikke bruke mye tid på å velge penn og andre finuligheter når modellen står i 2 minutter.
Av og til har jeg ingen anelse om hva det er jeg holder på med.
I en stund nå har jeg laget flere og flere av disse tegningene.
De begynner å bli mange...
Her har vi laget en prototyp på en liten mekanisk skulptur som barna kan lage av trebiter og det som ble igjen av kamhjul fra vårt "Mekanisk Zoo"-prosjekt for Den Kulturelle Skolesekken. Vi håper å holde workshop på Barnas Oslo Open 26. og 27. april. Visste du at ordet robot er funnet opp av den tjekkiske forfatteren Carel Capek, og kommer av det tjekkiske ordet for "pliktarbeid"? De mest interessante science fiction- forfatterne har faktisk vært fra østeuropa. Se bare på Stanislav Lem, brødrene Strugatskij og Carel Capek. De brukte sjangeren til å fabulere om fantastiske og skrekkelige muligheter og mulige og umulige samfunn.
Jeg rakk det likevel! Selv om det var alt mulig annet som foregikk denne helgen, som offisiell åpning , en lovt skitur og en fødselsdag på Nesodden, fikk jeg med meg alle nerders høytidsdag; foregikk på Teknisk Museum lørdag og søndag. Jeg visste jo at hvis jeg ikke kom meg dit, kom jeg til å angre på alt jeg ikke ville oppdage, men ikke så mye som hvis jeg visste hva jeg gikk glipp av... Nei dette ble bakvendt, jeg gikk jo ikke glipp av noe. Jeg stakk av midt i atelieråpningen, og ankom Teknisk Museum standsmessig i Toris Tesla.
På Teknisk Museum var det som ventet mye rart og mere til. Allerede utenfor døra traff vi ham som hadde oppfunnet en automatisk flammepuster, den laget svære puff av ildkule og svart røyk, ikke ulikt den såkalte "Antonbomben" av svartkrutt og diesel som min far smelte til med ved større anledninger. Klart jeg følte meg hjemme.
Inne fant vi alle de andre: mannen som hadde bygget en skalamodell av et tivoli med alle blinkende lys og kjørende attraksjoner, de bebrillede studentene som hadde datasimulert en evolusjon av roboter som lærte å gå, der var også min gamle venn fra videregående med sitt multikopter, og en utrolig vakker film han hadde tatt fra flygningen. For å forestille deg et multikopter kan du tenke deg en sjøstjerne med propeller. Nei, forresten, den hadde 6 armer.
Der var også arduino-folkene som stadig minner oss på at teknologi og produksjon er noe annet nå; brikker kan settes sammen, programmering er enklere, redskap og produksjonsmidler er tilgjengeliggjort. Jeg sliter hardt med å få det inn i hodet, men når jeg fatter det blir jeg glad. Det er nok av eksempler på muligheter, som roboter bygget av vanlig LEGO som kunne lese av farger som musikk, eller steke filigranspannekaker, eller som komponentene som man kunne montere på en blyant, slik at den lager lyd når man skriver. Og så fikk jeg øye på det som i forste omgang fortonet seg som en trussel; mannen som viste enkle plastkomponenter som barn og andre kunne kombinere med sugerør eller pinner for å lage for eksempel geometriske figurer. Det var jo min greie! Etter en interessant samtale med ham forsto jeg at dette ikke var en trussel mot egne prosjekter, men heller en mulighet til samarbeid og utveksling. Hans produkt var egentlig et stanseverktøy som kunne lage moduler av polypropylen. Polypropylen er den seige plasten i isbokser og ketsjupflasker. Utvikleren oppfordret til å være med å finne noe å bruke verktøyet og modulene til. Det er dette som er open source. Jeg vet mye jeg kan lage ut av slike moduler. Hva med deg?
Årets første kroki på Arkitektenes hus. Og der er de igjen, alle tegnerne. Unge og gamle, med det til felles at de liker å tegne, med alle slags redskaper og metoder, år etter år. Av og til uteblir noen eet år, det kan jo være et eller annet. Men de dukker opp igjen en mandag og fortsetter der de slapp. Som jeg.
