Pappaen og havet leser Caribou Island.

Tove Jansson: Pappaen og havet

David Vann: Caribou Island

"Jeg skal ikke si noe om pappaer og mammaer, sa Lille My med ettertrykk --------- De leker noe, men hvis jeg begriper hva det er, skal jeg spise en sekk guano."

Til fødselsdagen min i år hadde jeg ønsket meg bokanbefalinger. Jeg fikk en del, blant annet kom datteren med Pappaen og havet av Tove Jansson. Hvafornoe? tenkte jeg først; har hun ikke vokst fra barnebøkene? men etterhvert som jeg begynte å lese boken oppdaget jeg at den er en er en roman i full størrelse, så og si. At menneskene og deres følelser og beveggrunner har fått form av små troll, bør ikke lure en seriøs leser. Dette er litteratur, og Tove Jansson mener alvor. Boken handler om en krise og om et oppbrudd og konsekvensene av det. 

Handlingen utløses av at Mummipappa begynner å føle seg overflødig i Mummidalen, hvor livet består av trygge og hyggelige rutiner og det virker som om ingen har bruk for en Pappas handlekraft. Pappaens krise er så alvorlig at familien forlater alt de kjenner og har bygget opp og bryter opp for å leve resten av livet i et fyr på en liten øy ytterst i havgapet. Tidspunktet er ikke det beste, høsten har allerede kommet, og de får bare med seg det de kan få plass til i båten Eventyret. Kommer familien til å klare utfordringene? Farene er reelle, både fysiske og emosjonelle. Havet er ikke koselig. Hufsa er ingen venn. 

Konsekvensene av valget, og måten hver enkelt takler dem, er skildret på Janssons typiske måte, formildende og humoristisk, men samtidig lynskarpt og nådeløst observert.

Mens jeg leste, begynte dramaet i handlingen å minne meg om en av de verste (i betydningen beste) bøker jeg leste i fjor; Caribou Island av David Vann. Handlingen her er også utløst av en Pappa som gjennomlever en krise, og en beslutning om å flytte ut på en liten øy og bo der hvor han kan få bruk for sin handlekraft og levd ut sin drøm. Beslutningen er også her drastisk og virker uoverveid og potensielt destruktiv; Gary har åpenbart ikke forutsetninger for å gjennomføre forsettet sitt om å bygge sin egen tømmerhytte på øya og leve der med konen, Irene. Prosjektet, som vi kommer tett på i scenen der Gary og Irene losser dårlige tømmerstokker i en lekk båt i stritt høstregn, er åpenbart dårlig planlagt og forhastet. Hvorfor gjør de dette? Hva blir konsekvensene? Det ligger en uhyggelig automatikk i alt som skjer disse menneskene, selv om de selv har satt det i gang.

To kvinner

At menn kan bikke, er en kjent sak, men mysteriet i begge bøkene er kvinnene. Hva er deres valg? Hva er deres grunner for å gå inn i et farlig og usikkert prosjekt? De kan ikke unngå å lide et tap, kanskje altfor stort. Det må være oppveid av noe som er svært viktig for dem. Hva?

De to kvinnene går inn i det ukjente på helt forskjellig måte. Der Irene er bundet, gjenstand for indre og ytre krefter, velger Mummimamma sin skjebne.

Det er hun som setter labben på den lille prikken som kan forveksles med en fluelort på kartet og sier: "Det er Pappas øy. Der skal vi bo." Vel framme på øya lar hun Pappaen gjøre alt det viktige og dramatiske, mens hun selv sysler med småting som å skure en jettegryte for å samle regnvann. Dessuten rafistulerer hun. Dette begrepet blir bare nevnt en gang i en bemerkning fra Lille My; 

" Hvor er Mamma?" spurte trollet. "Hun rafistulerer i den nye hagen sin" svarte Lille My

Ikke desto mindre er det nøkkelen til hvordan Mummimamma reddes fra å miste seg selv og gå under i de nye og ganske fiendtlige omgivelsene. Tove Janssons mesterskap viser seg enda en gang i det at den samme strategien nesten fører til selvtap senere da Mummimamma holder på å forsvinne inn i den malte hagen hun har dekket veggene med.

Med Irene er det annerledes. Bak hennes beslutning om å  flytte til en øy er det en vill redsel for å bli forlatt en gang for mye. Hun blir med for ikke å gi Gary et påskudd til å svike henne. Men hun hjelper ham heller ikke, hun lar ham kave rundt i sine forsinkelser og feilvurderinger mens hun ser på at byggingen mislykkes. Det er uklart om hun vil ødelegge Gary, eller bare ute av stand til å trenge gjennom til ham. 

Har hun overhodet med seg noe av seg selv ut på øya, utover sine smerter? Alt hun har vært og har satt pris på er igjen på fastlandet. Rafistulerer gjør hun i alle fall ikke! Bare en ting av sitt eget har hun med: jaktbuen sin.

Det andre

Etter hvert som fortellingene har kommet ut over skildringen av selve oppbruddet og begynner å beskrive en ny tilstand, møter vi en ny aktør som vi kan kalle "det andre". I Pappaen og havet  blir havet så og si en persom i boka. Det er ikke en enkel litterær skikkelse! Pappaen strever med å finne ut av Havet og sitt eget forhold til det. Hva vil Havet? Forsøkene er lenge ganske famlende og hjelpeløse og Pappaen framstår som en latterlig skikkelse mens familien gjør det beste ut av situasjonen. Men til sist forstår han Havet, og blir istand til å handle.

I Caribou Island er det både villmarken, og Irenes voldsomme hodesmerter som blir medaktører i fortellingen. Smertene skildres gjennom hele fortellingen som noe Irene må sloss mot, alene. Villmarkens nådeløshet vises gjennom datterens forestillinger om Jerven, som hun skremte vettet av broren med som barn. Helt på slutten kan det virke som om Irene mister seg selv til villmarken og smertene og blir til Jerven, med fryktelige konsekvenser. Her kommer ingen fram til noen erkjennelse om det andre.

Hva det koster

Noe av det som gjør begge fortellingene så rystende er hvordan beslutningen om oppbrudd får store konsekvenser for de som ikke har tatt valget, men som må takle følgene av det. Stilt i skyggen av andres voldsomme følelser, blir de sviktet og må takle farene alene. I begge tilfeller ser vi tydelig hvem som er sårbar og kan komme til å betale dyrt for andres blindhet og feiltrinn, og hvem som er immun mot faren. Ingenting kan ramme Lille My, det er klart. Hun er Lille My! Sønnen Mark har allerede kastet vekk sårbarheten sin, og er avstumpet og også usårlig. Med Mummitrollet og datteren Rhoda er det en annen sak. De er så utsatt at det er pinefulllt å lese. Det er en reell fare for at de vil gå under.

Jeg skal ikke røpe hvordan det går, bare si at begge bøkene som jeg leser dem handler om noe så alvorlig som kampene det er nødvendig å ta, konsekvensene for en selv og andre og spørsmålet om når det er for sent.

Les dem hvis du tør!