Jorge Luis Borges: The Book of Imaginary Beings
Näset, en odde i Värmland, har ikke noe ISBN-nummer, finnes så vidt jeg vet bare i ett eksemplar, og er altså ikke en bokutgivelse. Men er det en bok? Her er fullt av tegn og signaler overalt, de fleste ikke beregnet på meg, men de kan da leses. Det får holde. Nå lar jeg Näset lese Borges, eller omvendt:
En eller annen gang i løpet av denne varme sommerettermiddagen har The Book of Imaginary Beings falt ned i fanget mitt der jeg sitter i en sigen kurvstol i den dype skyggen.
Jeg åpner øynene og ser føttene mine på krakken og det gamle fuglebrettet på sin skjeve stolpe, med fjøslykten som noen har hengt opp under det. Der ute i sola gnistrer det i farger.
Plutselig lyd av vinger og det sitter en hakkespett på stolpen. Den ser seg rundt i alle retninger, men får ikke øye på meg, for den som er i skyggen er usynlig for den som er i sola. Den har svarte og hvite fjær og en rød kalott på hodet, akkurat som jeg lærte som barn at en hakkespett ser ut. Den hakker to ganger på stolpen. Så hakker den to ganger på festet under brettet. Det er en litt annen lyd. Nå hakker den to ganger på lykten. Lytter til den metalliske lyden, før den prøver to hakk på lokket. Det klinger. Liten pause, så hakker den to hakk på undersiden av brettet. Hul lyd. En plutselig blafring i fjær og fuglen er vekk.
Spørsmålet er nå; har jeg vært våken, eller har jeg sovet, eller har jeg lest et kapittel i boka?
En profil
Om haren, eller rettere sagt om forestillinger om haren, skriver Borges at den sies å leve i tusen år og skifte farge etterhvert. Haren jeg traff på ved kjøkkenhagen var fremdeles brun, men den var diger. Den satt helt stille i sola med sin hareprofil mot meg. Skjønt når vi snakker om haren, som har et øye på hver side av hodet, er vel det vi kaller profilen strengt tatt ikke profilen, men foran? Det ene øyet så iallefall rett på meg, oppsperret og årvåkent. Slik sto vi en stund, før den, rolig som en gyngehest, vugget mellom bedene. For- og bakben så uegnet og dårlig tenkt ut, inntil jeg rørte meg og den spratt og bykset vekk som om den aldri hadde vært der. Rødbetebladene var vekk sammen med dyret
Drama i luften
Jeg ser opp fra The Book of Imaginary Beings idet noe suser forbi rett over hodet mitt.
Jeg ser husgavlen vår og låvesvalens lille rede oppunder mønet. Der flyr han og hun i en evig trafikk; sirkler, åttetall og spiraler i luftrommet, og så rett inn til de åpne munnene med insektfangsten. Og igjen. Og igjen, mens sola er oppe. Innimellom flyr noen ut med en liten pose bæsj og slipper den ute over vannet. Slik holdes redet rent og hemmelig.
Men her er det noe mer på gang; en tårnseiler, en aggressiv snittflyger skjærer gjennom luften mot redet! Gang på gang må den overfalles i luften og tvinges til å snu. Jeg pleide å synes låvesvalene var mesterflygere, men det var før jeg så tårnseilerens fart og avsindige kast i lufta! Den er livsfarlig! Med sine smale, buete vinger kan den manøvrere på en femøring, helt uforutsigelig, som om den hadde en vankelmotor under panseret!
Under stadig ild, hvordan kan låvesvalene forsvare redet, samtidig som ungene må mates? Det er jo åpenbart at tårnseilerens plan er å trette dem ut, kaste ut ungene og overta redet. Kampen foregår i hiv og kast over hodet mitt, noen ganger høyt oppe, andre ganger rett over bakken. Jeg er bare en ubevegelig ting for dem, noe de kalkulerer inn i sine små hjerner og snitter forbi så tett at jeg kan høre vingene.
Imens kakker en hakkespett ettertenksomt høyt oppe i asken. Den kunne tenke seg svaleunge. Når det verste er overstått, for denne gangen, sitter låvesvalen en stund på et vindusbrett og ser seg til alle kanter. Den er bitteliten.
Så lite dyr, så stort drama!
Hva jeg vet om reven
Alle vet at reven er lur. I The Book of Imaginary Beings leser jeg at den forfalsker og stjeler dokumenter, og driver med identitetstyveri. Det vet jeg ikke så mye om, men det er sikkert at reven har det morsomt. Vinterstid løper den bortover isen, rutsjer noen meter på magen, løper og rutsjer om igjen og om igjen, langs hele vannkanten. Dette vet jeg fordi jeg har sett sporene.
Små
Det kommer jo an på. De som er små er små fordi noen andre er større. Men det er mange som er mye mindre også. I The Book of Imaginary Beings gjengir Borges skildringer av dyr som noen har fortalt om eller hørt om, og de fleste er skikkelig store. De flyr av gårde med elefanter, eller forveksles med øyer! Men jeg tror Borges, som jeg, er like imponert over små dyr. På sitt størrelsesnivå setter de virkelig spor etter seg! Plutselig, i skogen, står jeg ved et motorveinett anlagt og trafikkert av maur. I rundkjøringen og på avkjøringsrampene der to stier krysset hverandre var det mye trafikk av maur i stor hastighet.
Monster
Selv om jeg nå har lest om Cerberus, Golem, Kraken og Scylla i the Book of Imaginary Beings, virker ingen så redselsfulle som det som er her! Hvilket monster kan være frykteligere enn dette tegnet for død og knuste håp risset inn i himmelen, disse øynene som ser deg og alt du prøver å beskytte? Suset som du ikke hører før det er for sent. Klørne, de redselsfulle klørne! Du kan bare håpe på å unngå dem, og redde dine unna. I går slo hun til, uten varsel. Etterpå var det én færre, og en vill dans av avmektig sorg og raseri, jeg har aldri sett noen fly slik! De rasende hvirvlene og kastene varte hele sommerkvelden, som en avsindig ballett. Selv ga hun seg til kjenne mot solnedgang, nå i en annen skikkelse, en slank profil der høyt oppe. Rolig hvilte hun der uten å la seg forstyrre av avmektige angrep fra de redde og de fortvilte. Hennes egne unger var mette nå, nye vakre monstre snart på vingene.
Borges og kildene hans
Nå når jeg snart har lest ut the Book of Imaginary Beings, slår det meg at Borges' kilder, og deres kilder igjen, egentlig er ganske fantasiløse. Alt de gjør er å sette sammen deler av andre dyr, for så å skildre noe som for eksempel har bakparten til en løve, vinger som en svane og horn som en hjort. Og kanskje slenger de på noen fiskeskjell. Men klarer de å finne på noe virkelig underlig? Når de først skal juge? Jeg synes ikke det. Det meste av sin forestillingsevne bruker de opp på å forsøke å finne dekning for skapningen i en eller annen hellig skrift. Hvor er de utenkelige kroppsplanene, de ubegripelige tilsynekomstene? Borges selv, et annet sted, beskriver transparente tigre. Da snakker vi! Og det skal sies at O, som skildres i boken, hvis jeg forstår det riktig, må være et dyr helt uten Hex-gen. Men så er den også påtruffet i en trapp av Kafka.
De middelalderlige kildene derimot, forenkler bort underligheten, akkurat som vi selv gjør, når vi av ren slurv snakker om blekksprutens armer. Marinbiologene, derimot, vet at det blekkspruten fanger bytter med, går på bunnen med, åpner syltetøyglass med, og som er tett besatt med sugekopper, det er ikke armer, det er leppene dens. Jeg forstår ikke hvorfor slike opplysninger er så underkommunisert. Kan det være vår uvilje mot å tenke tanken at dette kunne vært deg og meg, hadde evolusjonen tatt en liten sving? H.P. Lovecraft tenkte på det, og han måtte slite med angstlidelser hele livet. En trøst kan jo være at hadde vi hatt tentakler rundt munnen, så hadde vi synes det var pent.
Her i en skuff fant jeg denne skissen av et dyr som datteren, Anna, oppdaget i et kar med stinkende vann. Det ser ut til å være en god observasjon, særlig siden hun var et barn da hun gjorde den. Her er ikke underligheten lagt skjul på; dyret ser faktisk ut til å puste gjennom en slags snorkel - i rumpa! Aner vi et hemmelighetsfullt smil? Hvorfor den smiler, vet jeg i tilfelle ikke. Den er kanskje fornøyd i sitt stinkende vann? Eller smilet kan være en misforståelse. Eller det kan bero på at det ikke finnes noe levende vesen som ikke smiler til Anna.
