Hva er det som skal til på en todimensjonal flate for at vi skal se et tredimensjonalt rom?

Ikke mye. Hjernen vår er programmert til å tolke flater og farger for å forstå den romlige verden vi lever i. Det er ganske godt gjort, når du tenker over det. Det øyet ser er en form mellom andre former, og det du skal avgjøre ut fra det er:

Er det en ting eller flere ting eller bare en del av noe?

Er det noe eller er det et mellomrom mellom noe?

Er det en skygge, eller noe som kaster skygge?

Er det noe mørkt med lys på eller noe lyst i halvmørket?

Kan det spises?

Vil det spise meg?

Det er selvfølgelig evolusjonen som har programmert. Av de to siste spørsmålsstillingene framgår det at det er ganske viktig å ha lært å se.

Så vi ser med hjernen vår.

Dette bruker jeg når jeg lager disse bildene som bare er flater og streker, men som du lager om til et rom som du ser inn i eller ut av.