Kaseintempera

Et medium for kolorister og andre sanselige dyr

I forrige nummer av Sirkel kom jeg inn på kaseintempera under mine undersøkelser og forsøk i emulsjoner som bindemiddel i maleri. Jeg syntes kasein for ordens skyld burde være med, som eksempel på enda et organisk protein som kan forene olje og vann og binde pigmenter. Men jeg behandlet emnet litt som en særhet av mest interesse for nerder og andre med spesialinteresse for gamle teknikker og / eller organisk kjemi. Dessuten ble utforskingen hindret av at jeg ikke kunne få kjøpt borax noen steder, og ble nødt til å prøve å erstatte det med bakepulver. Interessant, men ikke helt tifredsstillende!

Men som det ofte skjer når man graver seg ned i et emne, det dukker snart opp en person som vet noe annet om det samme. Jeg kom i kontakt med Tone Foss, biolog og maler, og hun hadde interessant informasjon å bidra med. Tone pleide å male i olje inntil hun oppdaget kaseintemperaens muligheter for en kolorist. Siden har tubene med oljemaling stort sett ligget urørt. I sine malerier gjør hun bruk av kaseintemperaens helt egne egenskaper og muligheter for å lasere og dekke etter behov.

Og ikke minst: hun visste hvor borax var fritt tilgjengelig for en billig penge og no questions asked! Hos K.A. Rasmussen i Tordenskjoldsgate handler de med materialer og kjemikalier for gullsmeder, og solgte meg uten videre en svær boks borax, mer en jeg noen gang kommer til å bruke opp. Eller hvem vet?  Iallefall trengtes det bare 20 gram av stoffet for å forvandle grynete, fjøsluktende kaseinoppløsning til et luktfritt, transparent, seigt og smidig stoff.

Vi lever åpenbart i et magisk univers, om enn ikke på den måten som de overtroiske ser det!

For de som kan lese slikt har jeg fått en kjemiker til å skrive ut reaksjonen her:

(kommer senere, eller avsnittet kan utelates)

Etter å ha prøvd ut mitt nye bindmiddel med pigmenter på preparert papir, ble jeg overbevist om at dette stoffet hadde uovertufne egenskaper for en maler. Alt kommer jo an på hva du er ute etter, selvsagt. Men er du ute etter å stemme farger mot hverandre på en flate, og hvis du liker å omgås pigmentene direkte,  bør kaseintemperaen gis et forsøk. Hva meg angår, har jeg iallefall funnet noe jeg har lett etter, og som åpner muligheter.

Noen dager senere besøkte jeg Tone for å høre mer om hennes erfaringer med kaseintempera. Samtalen tok både en teknisk, malerisk og filosofisk retning.

Det tekniske

Tone har lært det grunnleggende om  teknikken hun bruker  av Carina Pulsson, som holder kurs i Sverige, og fra oppskriftene til Anders Wallen. Senere har hun utviklet den videre etter de behovene hun har i sitt maleri.

Vi begynte med utgangspunktet. Det du trenger for å lage kaseintemperaemulsjon er kaseinpulver,vann,olje og borax.

Så er det som med andre oppskrifter, i noen er det med flere ingredienser, som voks, damar eller venetiansk terpentin. Og rekkefølgen ingrediensene blandes i, varierer overraskende mye! Her er en hvor kaseinet røres ut i oljen:

7 dl vann

50 gr kasein

1dl kokt linolje

10 gr borax

Kaseinpulveret blandes i linoljen, og det vispes sammen.

1,5 dl av vannet kokes opp og 10 gr borax røres ut. Boraxløsningen avkjøles til romtempratur

Resten av vannet varmes til max 60 grader.

Boraxløsningen vispes inn i linolje-kaseinblandingen, og spes gradvis med 60 grader varmt vann under kraftig omrøring. Gjerne med el-visp. Konserveringsmiddel tilsettes.

Helles på tett glass eller flaske.

her er til sammenligning oppskriften fra The Materials and Techniques of Painting, som jeg brukte.

40 gr kaseinpulver røres ut i 125 ml kaldt vann og står over natten.

16 gr borax oppløses i 125 ml varmt vann

Den varme boraxoppløsingen røres ut i kaseinet.

Den hydralyserte blandingen blandes med

25ml kokt linolje

25 ml venetiansk terpentin (her brukte jeg dammarterpentin)

Det ble en skjelvende, geleaktig klump som så uhyre organisk og fascinerende ut. For den som liker slikt. Det kommer an på øyet som ser; noen sier “Kult!” som Tommy, andre sier “Æsj!” som nabojenta. Selv heller jeg nok sterkt mot Tommy-siden, men den skjelvende klumpen var så slimete at den åpenbart burde tilsettes mer vann. Jeg tilsatte 4 dl vann, som det var litt av en jobb å få rørt inn. Det beste var å riste det sammen i et glass med skrukork. Da ble det bra.

Kaseinemulsjonen oppbevares best i kjøleskap, da varer den lenge. Slutter den å være seig og blir mer flytende, kaster du den og lager ny. Konserveringsmiddel, som Atamon, natriumbenzoat eller lavendelolje øker holdbarheten.

Så sammenlignet vi måter å behandle tørrpigmentet på. Bruk av pigmenter kommer vi til å skrive mer om i Sirkel framover, så her nevner jeg bare at vi hadde hver vår metode som vi hadde vent oss til:

Jeg oppbevarer pigmentet tørt i små plastbokser og rører det direkte ut i medium på en glassplate eller papptallerken med penselen. Trenger jeg mer maling rører jeg det ut i en pappkopp. For å hindre at det tørker, legger jeg en fuktig fille over. Det er greit og praktisk, men noen pigmenter skal man ikke puste inn. Derfor er nok Tones metode mindre skadelig:

Hun har pigment i tette plastkrukker (fra laboratoriet, men ikke-biologer finner sikkert andre småbeholdere). Så tilsetter hun litt vann med pipette, og rister krukken kraftig til pigmentet er blitt en tykk pasta. Det skal ikke være kornete, og ikke flytende, bare mettet. Noen lette pigmenter må ha litt rødsprit i først for å kunne ta imot vannet. Denne pastaen blander hun ut med medium på paletten, og det fungerer fint på atelieret.

Men hva gjør man når man skal ha med malersakene ut, eller på reise?

Jeg har dradd på løspigmenter i vindkast, det anbefales ikke! Små krukker med pigmentpasta kan jo bringes med, selv om du får et forklaringsproblem ved grenseoverganger. Men Tone hadde en bedre ide som hun hadde plukket opp i Sverige:

Kjøp noen gode guashfarger på tube. Disse tar du med sammen med en beholder temperamedium, og blander dem ut som om de var pigmentpasta.

Det gjør det mulig å male nærmest hvorsomhelst.

Som underlag kan plate med gesso brukes, eller papir eller kartong preparert med impregnering og/eller gesso.

Siden kaseintempera ikke males pastost, er flate hårpensler egnet til å legge på malingskikt. Pass på at de ikke tørker inn.

Det maleriske

Det kommer an på hva man er ute etter, så klart.

Men et skiktmaleri med transparente eller opake lag er noe som kan brukes koloristisk. Fargene kan forsterke hverandre, balansere hverandre, skinne gjennom hverandre eller dekke hverandre.

Kaseintemperaen danner raskt en helt holdbar overflate som kan overmales i så mange lag man ønsker. Og man kan lage spor i,skrape og bearbeide det våte malingskiktet og blottlegge fargen under. Overflaten blir bestandig, men virker likevel åpen.

Du kan få noe av lettheten i en akvarell selv i et bilde du har holdt på med lenge. Du kan få en mettet flate, en risset linje, avtrykk, overganger, sjablonavgrensing. Så hva vil du ha?

Det filosofiske

Etter at vi hadde vasket den verste kadmiumen av fingrene så vi kunne ta en kopp kaffe, måtte vi jo komme inn på spørsmålet. Igjen.

Hvorfor drive på med å røre sammen tempera? Hva er galt med akryl?

Her ble vi sittende en stund å stirre tankefullt, for ikke å si tomt ut i luften.

For det er jo ikke noe galt med akryl. Malingindustrien har gjort en kjempejobb! Akrylmaling er lett å bruke, blande, overmale. Golden acrylics har en akvarellaktig friskhet. Man kan forandre egenskapene ved å tilsette ulike retardere eller pasta. Du får bra kvalitet hvis du betaler for det. Ikke noe problem med underlaget, eller noen sårbar overflate.

Men likevel visste vi det begge to. Vi var drittlei akryl.

Du vet slike forskjeller som er enormt store, men som du ikke klarer å beskrive ordentlig?

Som da datteren min absolutt ville hente ned den gamle platespilleren fra loftet og koble den til. For et unødvendig mas! Inntil hun la stiften ned på LP-en og musikk strømmet ut i rommet. Ikke gjengivelse. Musikk.

Omtrent sånn.

.