Jeg møter opp utenfor Sentralen i Oslo med en blå IKEA-bag, litt for tidlig og full av forventning.
I bagen er en ganske støvet radiostyrt bil som ikke har virket siden 2008, og som siden har ligget i en kasse på sønnens rom, delvis demontert. Håpet om at den en dag skulle gå igjen døde aldri helt, bare nesten. Idag er det vekket til live igjen. Håpet altså, vi får se hvordan det er med motoren. I lomma har jeg en mobil med sprukket glass, og et nytt glass i en liten pose. Kanskje blir den fin og hel igjen?
Idag er det Fiksefest på Sentralen! Bord gjøres klar, verktøy legges fram. Det er restarters oslo som arrangerer. Alle er velkomne til å ta med sin sprukne telefon eller defekte brødrister, og få hjelp til å fikse den. Vi som eier ting som ikke virker, har begynt å føle oss som mer kompetente og kapable mennesker bare ved tanken! For vi er mange som eier ting som ikke virker, og vi er også mange, om enn noe færre, som føler oss dumme når vi må kjøpe noe nytt.
For eksempel hun jeg kommer i prat med i kafeen mens vi venter på at fikserne rigger til. Hun har også et sprukkent mobilglass, og liker ikke tanken på at det skal produseres en helt ny telefon i Asia, og at komponenter som allerede er laget skal kastes bare på grunn av det glasset. Vi er spent på om vi får det til. Jeg forteller henne om Youtubevideoen jeg så på i går, med en blanding av skrekk og beundring. I videoen listet noen opp det du trengte for å skifte glass på mobilen. Det var:
Ett spillkort
Gitarplekter
Kniv
Liten skrutrekker
Tanntråd
Lim
Aceton
En varmepistol
Videoen viste i fast forward en umenneskelig komplisert prosedyre som sikkert må ha tatt noen timer in real time, og som så nokså risikabel ut, både for menneske og telefon.
Vi får se. Nå begynner fiksefesten! Mange mennesker og dingser har kommet. Jeg hilser på Charles, som har morsom, fransk aksent og et etui med verktøy som minner meg om tannlegebesøk. Sammen går vi løs på telefonen min. En rask første undersøkelse viser at glasset i telefon ikke er limt fullt så solid på som det i videoen, slik at vi nok skal få det av uten plekter, tanntråd, spillkort og varmepistol. Charles forteller at skulle man trenge å varme noe opp, så kan en halogenpære på kloss hold gjøre nytten. Men foreløpig skrur vi ut alle de bittesmå skruene og legger dem på det praktiske magnetiske brettet. Så tar vi av bunnen, skrur ut et par skruer til og så bruker vi en av tannlegegreiene til å bikke ut selve hovedkortet av rammen. Hovedkortet ser virkelig imponerende komplisert ut, og er åpenbart ikke noe du håndterer med fettete fingre! Nå er det fram med hobbykniven. Snart har vi stukket den inn i limet under glasset, og forsiktig begynner vi å løsne det, cm for cm. Glasset kommer løs etter noen nervepirrende minutter, og er festet til hovedkortet med en tynn strimmel til en kontakt, som vi løsner.
Nå får jeg vite at selv om glasset ser gjennomsiktig ut, inneholder det likevel metalltråder i et nettverk som virker som en kontakt ved berøring. Informasjonen om hvor fingeren min er sendes til hovedkortet gjennom den tynne remsa som vi nettopp har pirket løs med tannlegepinsetten. Dette er veldig morsomt! Nå legger vi det nye glasset på og pirker kontakten til hovedkortet på plass, setter kortet og glasset inn i ramma og skrur alle de bittesmå skruene på igjen. Det er visst ikke nødvendig å lime.
Og Nå! Batteriet settes på plass og telefonen slås på. Og lyser! Og skjermen reagerer når jeg tar på den! Det er storartet, og både jeg og Charles er fornøyde med oss selv. Det er vel egentlig nesten det beste ved å fikse ting, at man blir så voldsomt fornøyd med seg selv, samtidig som man sparer penger.
Mens Charles gir seg til å hjelpe neste fikser, en franskmann med en defekt platespiller, sender jeg noen SMS-er med min “nye” telefon. Eller prøver. For det kommer hele tiden feil bokstaver, og det er umulig å velge ordforslag. Det er akkurat som om telefonen blingser på fingeren min og bare får det sånn halvveis til. Jaja, tenker jeg. Det er vel sånn det er når man har vært så strålende fornøyd med seg selv. Jeg kikker bort på Charles og hans landsmann som ivrig diskuterer platespillermekanismen på fransk. Har jeg hjerte til å fortelle at det ikke ble så bra? Men jeg gjør det, neste gang de kikker opp. Og så var det ikke noe problem likevel! Vi må kallibrrerre skjermen, bare. Hvordan? Og nå lærer jeg noe viktig: Om du kan formulere et spørsmål kort og med alle nøkkelord, så får du svar på nettet, nesten samme hva du spør om. Et søk på” kallibrere skjerm Samsung GTS7580” gir en grei forklaring og en kode som tastes inn. Og voila! Telefonen er offisielt fikset!
Resten er styling og designoppgradering. Røde støtfangere av Sugru i hjørnene skal forhindre at skjermen knuses igjen med det første. Dessuten blir den lettere å holde, og ser avsindig kul ut.
Vet du ikke hva Sugru er? Det er noe du trenger.
Jeg kommer også ganske langt med å reparere den fjernstyrte bilen, og det er definitivt håp for den. Men det kan vi komme tilbake til en annen gang.
Utpå ettermiddagen tar jeg farvel med Charles og de andre fikserne og arrangørene og gratulerer dem med et åpenbart vellykket arrangement. Her kryr jo av folk i alle aldre og av dingser av alle slags, som nå ligger åpnet på alle bord med ledningene utover. Dingsene, ikke folka. Jeg legger merke til hodene som er bøyd sammen over mekanismene, hendene som peker og skrur, og alle diskusjonene som er i gang. Her foregår det like mye kommunikasjon som reparasjon.
Jeg går ut i høstmørket og gleder meg allerede til neste gang.
På trikkeholdeplassen tilbyr en stor, lysende plakat meg å “swappe” til ny telefon hvert år.
Det er det mest idiotiske jeg har hørt.